Etter at det ble mulig å få våre firbeinte venner hjem igjen, har urnene blitt satt ned i et eget blomsterbedD som vi har laget i hagen vår. Der tenner vi lys for hver bursdag,  dødsdag og ev. andre merkedager som jul osv.

LASSIE
N uch, N lch, S lch, DK lch, Nord lch, P lch

LASSIE - VERDENS BESTE SHETLAND SHEEPDOG

Lassie kom til oss i november 1993 etter at barna (og ”litt” fra foreldrene) hadde spart penger for å kjøpe en liten hund.
Vi hadde den gangen to rottweilere, en tispe og en hanhund, så tanken var at ungene skulle få en mindre hund de kunne leie, når vi var ute på tur. De skulle også være med i barn og hund konkurranse når vi var på utstillinger med rottweilerne.

Det skulle snart vise seg at Lassie passet til mye mer enn som så. Ikke nok med at hun eksteriørmessig var veldig bra og ble Norsk utstillingschampion to år og fire dager gammel, så hadde hun mye ”inni” hode også. Vi begynte på dressurkurs og kom etter hvert i kontakt med Thor Klemp, som i mange år har vært en del av brukshundmiljøet i Norge.

I tillegg til at vi fortsatte med lydighetstrening etter dressurkurset, begynte vi da også med rundering. Lassie syntes dette var utrolig morrsomt og det styrket ikke minst hennes egen selvtillit. Det ene førte til det andre, og Lassie som egentlig var påtenk rollen som en tur kammerat for barna og en hund som kunne brukes i barn og hund konkurranse, ble snart noe mye mye mer, og ble etter hvert overtatt mer og mer av matmor.

Lydighetsmessig arbeidet vi oss opp klasse for klasse og nådde jammen meg etter hvert eliteklasse.

I rundering gjorde vi det veldig bra i den ene konkurransen etter den andre, selv om de andre deltakere i begynnelsen trodde Lassie bare var med som en maskot. De mente jeg måtte ha en annen hund i bilen som jeg skulle starte med – he he. Med den gang ei, Lassie ”bet” veldig godt fra seg og vi fikk etter hvert opprykk til klasse A i rundering. Meget godt gjort av en ”liten” shelti dame…..

Lassie fikk også to valpekull, og som med alt annet skulle en ikke tro at hun var født til noe annet enn dette også. Den 6. mars 1997 kom fire tisper til verden. Dessverre var den ene tricolouren dødfødt, men de tre andre var det ingen problemer med (en tricolour og to soble).  Den 5. juli 2000 kom et nytt kull også denne gangen fire stykker og alle levede fødte. Nå ble det tre hanner og en tispe. Tispa beholdt vi selv (Tanja sin) og hun bor fortsatt hos oss (se under Fancy).

Som nevnt tidligere nevnt hadde vi også klart å ta steget opp i elite klasse. Det tok litt tid å stabilisere seg bland ”toppene”, men Lassie klarte det.

Våren 2001, fikk vi mail fra daværende landslagssjef, Brattfoss, om vi var klare til å stille i VM i Portugal. Trodde vel egentlig at det måtte være noen som bare tullet med oss, men det var det ikke, så i juni 2001 satte vi kurs for Portugal. En opplevelse jeg aldri vil glemme. Lassie var som vanlig superflink og vi ente opp med en super fin 8. plass totalt. Lassie fikk fem lydighetschampionat titler, deriblant det Portogisiske.

Lassie ga meg utrolig mange kjempefine opplevelser i de 12 ½ årene hun levde, og hun var en utrolig kamerat. Det er veldig trist da en til slutt mister en slik kamerat, men jeg sitter igjen med mange gode minner fra de årene vi hadde sammen, og vil for alt i verden ikke ha vært dem for uten.

SOV GODT LILLE VENN, JEG VIL ALDRI GLEMME DEG.

TEDDY

Roikie’s Tunder blue, en blue merle hanhund, var den andre shetland sheepdogen vi kjøpte fra Roikie’s kennel i Hemnes i Høland. Egentlig var vi på jakt etter ei blue merle tispe, men etter å ha besøkt Grete og Rune en oktober kveld i 1994, for å ”bare” se på valpekullet, var ikke valget vanskelig.

Teddy eller Teodorsen som ble hans daglige navn kom til oss som en før juls gave i desember 1994.

Teddy var en snill og god gutt som ikke hadde noen spesielle oppgaver i vente. Vi trente litt lydighet for å aktivisere ham, men ellers var han en utmerket turkamerat. Mamin (Lillians mamma) var spesielt glad i Teddy, og tok han ofte med seg på sine turer for å få selskap.

Han deltok på noen få utstillinger og havnet ofte på andre plass i åpen klasse med CK, dvs. at de fleste dommerne likte ham og sa han var av championat kvalitet.

Teddy var gull gutten til mamma'n sin, noe han tydelig var veldig klar over. Når han ikke fikk, eller kunne, være med mamma på reiser, sturet han ofte litt de to første dagene.

Teddy ble nesten 14 år gammel og måtte til slutt gi tapt pga. alderdom. Han begynte å bli stiv i kroppen og de siste dagene ville han nesten ikke ta til seg mat. Selv om det gjør fryktelig vondt den dagen en forstår at dette i går lenger, er det godt å vite at man ikke er egoistisk, og lar sine venner plages mer enn det som er nødvendig.

Vi har gode minner om Teddy som vil leve for alltid.

Håper du et sted i det ”uendelige” har funnet igjen Lassie og at dere har det godt sammen.

Moorwood Glowing Lilly fikk som alle de andre firbeinte mer enn et navn. Som oftest var det Nala, men ikke sjelden ble også Susesatt brukt.

Nala ble hentet på kennel Moorwood utenfor Stockholm i mars måned 1996. Vi kjørte bil og det eneste stedet hun slo seg til ro på, var på min nakke. Dette fortsatte etter at vi kom hjem også, så det å ligge bak/oppå sofa ryggen med støtte fra min nakke, var og ble hennes favorittplass. Det å balansere langs sofaryggen var ingen problem, og jeg tror hun igjennom livet nesten ikke sov noe annet sted en på sofaryggen J . Vi kunne jo ikke kalle henne pusekatt heller for hun var tross alt en hund. I stedet ble hun derfor også kalt Susesatt J .

Vi hadde forhåpninger om å kunne bruke Nala til litt avl. Alt blir ikke bestandig som planlagt og av mange årsaker ble det ikke slik. Vi kan heldigvis ikke forutbestemme hvordan livet egentlig blir.

Nala var allikevel veldig spesiell på sin måte, og hun var absolutt en glede å ha i disse årene. Hun hadde sine særegenskaper som vi både satte pris på og som vi kanskje ikke likte så godt J . På grunn av sin litt katteaktige oppførsel smeltet hun mange hjerter, og ble du først kjent med Nala, så hadde du en følgesvenn for livet.

Nala ble ikke mer enn litt over ni år gammel. Hun fikk problemer med forkalkninger i nakken, noe vi dessverre ikke forsto med en gang. At noe ikke stemte var vi klar over, men det så ut som problemene var i forbindelse med mage eller rygg. Undersøkelser viste at dette ikke stemte og videre undersøkelser ble satt i gang. Da diagnosen endelig kom var det ikke mye å tenke på. Det er like trist bestandig å miste en god kamerat, fordi de alle har noe spesielt ved seg. Prøver å trøste meg med at jeg mye heller vil ha opplevd disse årene, i stedet for å være dem foruten. Minnene de gir deg er det nemlig ingen som kan ta.

HÅPER DU I HUNDEHIMMELEN HAR FUNNET IGJEN DINE TIDLIGERE GODE VENNER J .  

PIPPEN

Nå må vi ikke glemme Pippen, en liten hane som bodde i hagen vår. Han ble klekt ut i stua og oppfostret av oss. Han var en selskapssyk gutt som ville være med å leke hele tiden, han spilte fotball med nabo gutta, sto på rulle-skøyter med Tanja og hoppa på trampolina. Vi kommer aldri til å glemme Pippen